Hopp til hovedinnhold
Rolf Sørensen

Rolf Sørensen

ALBEDO

"Etter dette"

Overskriften kunne gjerne vært avsluttet med et spørsmålstegn. For min egen del; så absolutt, for langsomt som en tørkende, avkappet rose, har min interesse for naturbilder mistet fargen. Og da mener jeg bildene der landskapet, dyreliv eller blomstene spiller hoderollen.

Etter grundige, veloverveide analyser ( sic ) av mine egne bilder, kan jeg se at nedstigningen (eller oppstigningen) startet for lenge siden, kanskje allerede på 80-tallet. Jeg kan huske med grym gru innsiget av postkortfotografene, besprøytet med naturromantikkens sløvende kjemi i foreningen Norske Naturfotografer. Allerede den gangen tenkte jeg; "er det slik det skal ende? " Selvfølgelig skulle jeg den gangen hatt mage til å rope ut, men det eneste jeg gjorde var å forsvinne fra foreningen i en flat protest, samtidig som jeg fortsatte å fotografere som jeg alltid hadde gjort det.

Jeg fortsatte også å hauge penger på min versjon av Nasjonalromantikken, moderat grepet av "tvisyn". Olsen og jeg føk land og strand rundt på jakt etter nye eventyr; Norge, Sverige, Finland og Danmark. Eksponert i ettertenksomhetens lys så tror jeg nok det var det gode vennskapet mellom Jørn og meg, og mulighetene for de store opplevelsene sammen, som drev oss fremover i prosjektet vi hadde og fremdeles har. Som å våkne på ei bergkule i blankt morgenlys på kanten av Hardangervidda med oppdraget å billedgjøre Harald Sverderups dikt; Hardangervidda. En kirkelig versjon.  Kvelden før hadde vi gjort et inngrep i kassa vår med brune flasker så søvnen ble dyp og inderlig under Viddas høyeste himmel. I morgenlyset passerte 32 Porscher på veien under oss og vi var der og da frarøvet virkelighetssansen på den beste av alle måter. Slik var livet som best. Vi var der finasierte av NRK, og jeg tør si nå, på et budsjett som var svært langt fra utgiftene vår. Og det på den gode siden av streken. Vi var kongene på haugen. På Hunneberg i Sverige jaktet vi tam elg med kamera i felleskap, og det var først når elgen startet å jakte på oss vi virkelig følte at vi levde.

Det jeg etter hvert savnet var at mennesket også tok plass. Natur og menneske involvert i hverandre, kanskje som en Olav Duun-, Vesaas- eller Hemingway-fortelling i bilder. Noe som trigget både emosjoner og det kognitive. Jeg savnet å kunne vri magi av bilder på hvordan verden rundt oss grep fatt i menneskenes hjerter. Jeg savnet å kunne respondere på hvordan det var å leve styrt av borgerskapets hengende kjaker. På utstillinger der det var andre inntrykk enn de fra fotografiet, klarte kunstnere å adressere problemstillinger jeg brente for, men som jeg ikke klarte å formidle. Jeg har vokst opp under "den amerikanske krigen" eller "Vietnamkrigen". Vi lå i vårnettene og stirret etter stjernene mens leirbålets glør sakte ble spist av den blå natten i vent på at orrhanene i myra skulle utveksle spydigheter mens de beit seg fast i hverandres vingeknoker. Samtidig eksploderte virkelighetens bål i metoritter av napalm et annet sted.

Og hvor var humoren? Jeg mener i bildene. Den tradisjonelle naturbilde-uttrykksmåten er så totalt blottet for humor at du må eksaminere fjeset på en Engelsk setter for å forstå hva humor ikke er. I musikken tok Schostakovich` 11. symfoni så hardt at det sitter ennå. Jeg fikk ikke til noe, og ikke så jeg noen respons fra andre naturfotografer heller. Solnedgangene er riktig nok forlatt, men ellers flakser og flyr det og prestekragehodene bøyer seg i vinden som alltid.

Heldigvis fant jeg Finnskogen. To bokprosjekter der natur- og mennskeliv er vevd liksom i Den Store Veven. En av dem på Gaidaros Forlag. I bøkene om Skogfinnene kunne jeg eksponere noe av det som er viktig for meg. Det lille mennesket mot Det store, enten det er samfunnet eller naturen.

Så kanskje er jeg ikke helt som Roger Waters sier i The Wall ;"comfortably numb", men bare en skihopper uten ovarenn.

 


Foto: Rolf Sørensen © Rolf Sørensen

Så skulle det forferdelige hende. Claudia Karmandu, katten til Isis ble overkjørt.
Bildet er satt sammen av fire bilder: Isis, veien, skyene og de røde stripene.

 

 


Foto: Rolf Sørensen © Rolf Sørensen

Geita. Et tradisjonelt naturbilde, men med mange "pålegg". Bildet er satt sammen av tre bilder. Geita, planken som er bakgrunnen og forgrunnen med grønn vegetasjon.

 

 


Foto: Rolf Sørensen © Rolf Sørensen

Enda et bilde sammensatt av flere: Tunesteinen (en stein med runer fra Tune i Østfold), Rolvsøy kirke, blåklokker, en due og et jetfly som drar kondensstriper over himmelen.

 

 


Foto: Rolf Sørensen © Rolf Sørensen

SuperSørensen.
Bildet er satt sammen av utsikt over Oslofjorden og meg som nærmest faller ut i et
basseng i en svømmehall.